Først en, så to!

Fra å være pappa til ett barn til å bli trebarns-pappa

Å få tvillinger etter å allerede ha et barn er en opplevelse som bringer med seg en helt ny dynamikk i familien, og som kan være både spennende og utfordrende fra et pappa-perspektiv. 

Vi hadde et barn på 1.5 år da kona ble gravid med tvillinger. Det ble en stor overgang fra enling-svangerskap til tvillingsvangerskap, og i den første tiden under graviditeten var jeg opptatt av å ivareta mor. Hun ble sykemeldt halvveis i svangerskapet, og hadde etter hvert en del plager. Dette hindret henne i å være like delaktig i oppfølgningen av førstefødte, men gjorde samtidig at jeg som far fikk mye fin tid med barnet – noe som fortsatt merkes i vårt nære bånd åtte år senere. 

Tvillingene ble født i uke 38 etter en lang og krevende fødsel. Det å være pappa og partner i en sånn situasjon er en balansegang mellom hele tiden være der for mor, og å ivareta de nyfødte barna, særlig tvilling 1. Tvilling 2 tok seg nemlig svært god tid, og det å ha delt oppmerksomhet mellom å støtte mor og passe på tvilling 1 var utfordrende. 
Det var godt når fødselen var over og vi kunne vie begges oppmerksomhet mot de to nye verdensborgerne. 

Det ble forsøkt amming, men dette fungerte dessverre ikke for tvillingene. Det å gå over til flaskemating ble likevel en positiv opplevelse. Det gjorde at begge foreldre kunne bidra under mating, både på dag og natt, og sikre nok hvile for begge foreldrene. Jeg opplevde dette som en stor verdi som pappa da jeg også fikk et veldig tett og nært bånd til begge tvillingene helt fra starten av – og vi kunne også involvere storesøster i matingen.
 
Den første tiden var tøff, men vi fant gode løsninger som fungerte for vår familie. I starten, før tvillingene ble samkjørte mht mat, søvn og våkentid, delte vi oss om nettene, med en tvilling hver. Dette gjorde at vi fikk sikret søvn også til de voksne. Etter hvert sov vi alle fire på samme rom, og fikk felleskap i nattmating av hvert vårt barn. 

Vi fikk barn i en periode der man fikk fire ekstra pappa-uker, og disse benyttet jeg i starten. Sammen med ferie og avspasering fra jobb var jeg hjemme de 12 første ukene sammen med mor. Det var helt avgjørende for oss da den ene tvillingen hadde både kolikk og en nakkeskade etter fødselen som gjorde at barnet måtte hyppig til fysioterapeut og trenes flere ganger daglig. Etter de 12 ukene jobbet jeg 60 % over noen uker for å sikre at vi kom oss gjennom den første og mest krevende tiden. 

Å ha tre barn gjør at vi som foreldre hele tiden er i mindretall. Eldstemann synes det var stas med søsken, men merket også at de tok nesten all oppmerksomhet. Hun kunne savne tid med oss alene, begge to. Balansen mellom de tre barna ble viktig for oss, og vi forsøkte etter beste evne å få litt alenetid med eldstemann så ofte det lot seg gjøre. Mor hadde også behov for å ta igjen litt tid med henne etter et krevende svangerskap, noe som bidro til at jeg som pappa fikk tidlig ta del i mye ansvar for tvillingene. 
Foto: iStock
Alt i alt ga hele denne perioden oss mye. En opplevelse av mestring tross mange utfordringer, et sterkere samhold som foreldre, mye tid sammen som familie, og det å se et søskenbånd begynne å ta form - og så mye kjærlighet fra tre små barn som alle er helt avhengig av deg. Når vi ser på flokken vår i dag, så kan vi ikke se for oss noe annet!

Tekst: Thomas W.van Deurs

Tvillinggravid med et barn på 2 år

Da vi ble foreldre første gang var det helt naturlig at jeg tok all nattevåk alene. Det var jeg som hadde permisjon og det var jeg som ammet. Pappaen skulle tross alt på jobb neste dag, og jeg kunne ta meg en lur samtidig med den lille i løpet av dagen.

Da jeg ble gravid igjen var den lille blitt 2 år, og vi følte vi mestret foreldrerollen. Gleden var derfor stor da det endelig viste seg at graviditetstesten var positiv. Denne gangen ble jeg raskt dårlig, ikke bare var jeg kvalm slik som sist, nei, jeg var skikkelig dårlig! 

Omstendighetene ville det slik at jeg var til tidlig ultralyd, den stadfestet at jeg var gravid i 8 uke, og at det var to bankende hjerter på skjermen! Jeg ble både lettet og sjokkert, mannen ble litt bekymret da legen utbrøt " Vet dere hva den gyldene regel er når vi har funnet to? Da må vi lete etter nr. 3!"
Det var "bare" to, og vi var godt fornøyd med det. Allerede i bilen på vei hjem, med flere bilder av de to små spirene, slo virkeligheten inn over oss; vi måtte ha ny bil, en bil som var stor nok for tvillingvogn og 3 barneseter ved siden av hverandre. Etter hvert innså vi at 2 åringen måtte gi fra seg lekerommet sitt, det måtte bli tvillingene sitt rom.

Forrige svangerskap hadde jeg ikke hatt så mye plager utover det å være kvalm, denne gangen var annerledes. Jeg var trøtt hele tiden, bekkensmerter satte inn ganske tidlig og magen ble raskt stor. Fordi vårt første barn kom for tidlig til verden, rakk jeg ikke å være høygravid,men denne gangen følte jeg meg høygravid i flere måneder!

Det verste for meg var at jeg hadde såpass mye smerter at jeg ikke klarte å løfte på 2 åringen. Men vi var løsningsorienterte og satt en liten trapp/stige ved stelleplassen slik at han kunne klatre opp selv da jeg måtte stelle han. De siste månedene av tvillingsvangerskapet fikk jeg beskjed om å bevege meg minst mulig, man var redd for prematur fødsel igjen. Tvillingene var toegget, men jeg opplevde premature rier også denne gangen. Heldigvis ble de stoppet, og tvillingene ble i magen enda en stund. Men vi trengte hjelp med 2 åringen. Svigermor flyttet inn i en periode og ble avløst av sin mor før svigermor igjen kom tilbake da fødselen nærmet seg.

I uke 38 ble jeg lagt inn på sykehuset og fødselen ble satt i gang. Endelig skulle vi få møte tvillingene!
I motsetning til første gang vi foreldre ble foreldre, var tvillingene fullbårne babyer (selv om de ikke var nesten like små som storebror var) og jeg fikk ha de hos meg på barsel. På tross av noen mindre komplikasjoner fikk vi reise hjem da tvillingene var 1 uke gamle, da savnet jeg 2 åringen (som snart skulle fylle 3 år) så mye at jeg ikke klarte å være borte lenger. Men i ettertid ser jeg at vi burde blitt en natt til på barsel.

Med tvillingene tok jeg ammingen litt mer med ro. Misforstå meg rett, det å amme tvillinger var noe helt annen enn bare en baby, og det var ikke bare enkelt. Men denne gangen visste jeg at delamming var et godt alternativ, både for meg, barna og pappaen. Denne gangen måtte også pappa hjelpe til med nattevåk, selv om han skulle på jobb dagen etter.
Foto: privat

I og med at våre tvillinger ble født før 2018, hadde vi ikke flerbarnsukene som tvillingforeldre i dag får,dermed ble jeg raskt alene hjemme med 3 små barn. Eldste barnet skulle i barnehagen hver dag, noe som medførte at jeg måtte få meg selv og 3 barn klare til å komme oss ut. Allerede på en av de første kontrollene på helsestasjonen skjønte helsesykepleieren at jeg var sliten, jeg var faktisk helt "på felgen", men jeg klarte på mirakuløst vis å få hverdagene til å gå rundt likevel. Heldigvis bodde vi i en kommune som faktisk hadde noe så sjelden som et tilbud om hjelp til familier i krise, og vi ble henvist dit. Jeg fikk hjelp noen timer 4 dager i uken i 2 måneder, det bidro til at jeg fikk hjelp om morgenen, og jeg fikk hvile litt før eldste skulle hentes i barnehagen.

2 åringen ble 3 år, og var stolt storebror til tvillinger. Vi hadde vært bekymret for hvordan han skulle takle overgangen fra enebarn til storebror til 2 rett før han fylte 3 år. Men det gikk heldigvis fint. Vi hadde fokus på inkludere storebror, gjennom svangerskapet snakket vi om de to babyene i mammas mage og jeg husker han ga hele magen klemmer. Da tvillingene var kommet til verden hjalp han meg med små oppgaver i hverdagen, vugget på vuggen tvillingene lå, hentet smokk som falt på gulvet, var med på å synge for tvillingene og masse annet. Da storebror lekte og tvillingene var i vippestolene sine inkluderte han dem ofte i leken, selv om tvillingene var små babyer. 

Det var utrolige hektiske år, minnene jeg har skyldes i hovedsak bilder som tatt. I likhet med mange andre tvillingmødre møtte jeg veggen etter noen år. Da lærte jeg å senke kravene til meg selv, og hvor viktig det er å lære barna selvstendighet og mestring gjennom å la dem hjelpe til hjemme (selvfølgelig tilpasset deres alder). Nå som både storebror og tvillingene har blitt tenåringer ser vi at de er en ganske sammensveiset gjeng. Tvillingene har alltid inkludert storebror i sitt felleskap, mulig det skyldes at de er gutt/jente tvillinger eller at storebror bare så vidt er 3 år eldre. 
Foto:Privat

Jeg kan ikke forestille meg noe annet enn å bli tvillingmamma etter at jeg ble ett barnsmamma. Å være trebarnsmor er helt strålende (det kan jeg si nå som de er tenåringer og småbarns årene ligger bak oss). Hadde vi fått tvillingene først hadde vi kanskje ikke turt å få flere barn, nettopp fordi småbarns årene med tvillingene er så travle. Heldigvis trenger vi ikke bruke tid på "hva hvis…", vi fikk de barna vi fikk og ville ikke vært dem foruten selv om vi har noen tøffe år bak oss.

Tekst: Trude I.K. Molvik